Tatt av Sanne

Håper alle har kjøpt dagbladet i dag.

Og at alle har hatt en fin og hyggelig søndag!

Hilsen Sanne M

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bilder tatt av Henning Kulander.

Stikk innom eplasiden min om du har lyst å se om du finner noen julegaver!

www.epla.no/iskrembutikk

Vi er i gang med full bryllupsplanlegging og jeg legger ut link til bryllupsblogg når vi har opprettet det. Det gleder jeg meg til. Inntil da…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er søndag. Vi ligger i to enkelsenger som er skjøvet mot hverandre. Kanten i midten er vondt.

Det blåser så kraftig ute at det river i de gamle veggene av huset, og jeg våkner opp og tenker at jeg savner nord-Norge. Våt luft og tak som forsvinner og det å kunne stå i motvind å lene seg mot ingenting.

“Er alle våkne?” roper faren hans gjennom tynne vegger. Tripper i gangen. Venter på svar. Raske skritt ned trappen igjen. “Vil ikke stå opp,” hvisker jeg. Drar dynen over ansiktet. Forsvinner. Egersund lukter sølepytt og høst. “Vi trenger ikke å stå opp,” sier han. “Vi kan sove lenge. Også kan vi reise til stavanger.”  “Til fargegata?” Han nikker. Jeg tenker ja, og hurra og det vil jeg, men jeg svarer: “Nei, men vi har jo lova å sitte på med foreldra dine i bobilen i morgen. De har jo kjøpt inn ekstra wienerpølser…” Han ler. Er smal i øynene. “Neida, vi drar til Stavanger. Vi kan sikkert sitte på med Onkel. Vi kan ta nattoget hjem i kveld,” sier han. “Da er vi hjemme på morningen klokken syv,” sier han. “Jeg kan betale for deg,” sier han.

Jeg tenker at han er tøff. Tøff og spontan og spennende. Onkel sier at vi kan sitte på. Sier han kjører mellom to og åtte. Sier det blir hyggelig.

Vi drar til Stavanger.

Vi spiser formiddagsmat og middag sammen med farmoren hans som nettopp har fylt åttifem år, også drar vi til stavanger. “Toget går elleve i kveld,” sier han. “Vi kan ligge tett i en liten sovekupe” sier han. Jeg synes han er mandig og sterk. Onkel setter oss av i fargegata. Han og tanta klemmer oss. Sier det var hyggelig. At de håper vi ser hverandre igjen snart. At vi bare må si fra om de skal kjøre oss noen andre steder senere. Klokken er rundt syv og alt i fargegata er stengt. Jeg synes det er dumt. Men det er søndagskveld og  jeg har vel egentlig ikke forventet noe annet enn akkurat det. Men jeg får helt vondt i magen da vi går forbi butikken som selger regnjakker.

Han har med seg en paraply. “I tilfelle regn,” sier han. Vi holder hender. “Skal vi bare legge fra oss bagasjen på togstasjonen?” spør jeg. Kjenner at sekken er tung. At det gjør vondt i beina. At jeg må tisse. At skoa mine er våte. At jeg er sulten og trøtt.

“Det var lurt,” sier han og leier meg rundt ett hjørne. Vi går så fort at jeg nesten ikke ser noe foran meg og da han går inn i en gang og sier: “Her er hotellet vårt,” så tenker jeg. “Hehe, det er morsomt å spøre med det,” og “Ja, sikkert,” og “Hva gjør vi foran skranket i dette hotellet?” og “Hvorfor vet mannen hva han heter” og “at vi skal ha rom nummer 410″ og “at frokosten er i morgen klokken elleve?”

I heisen har jeg tørr tunge. Tørr tunge og mange tanker. “Men, toget går jo klokken elleve i kveld, det er jo bare noen timer til,” sier jeg. Er stresset. Overumplet. Forvirret. Han låser oss inn i et rom i øverste etasje. Det er et helt nytt rom med stor dobbelseng og peis og lysekrone i taket. “Nei,” sier han. Smiler. “Flyet går i morgen kveld klokken ni…”

Jeg skjønner ingenting. Begynner å rote i sekken min. Sier noe om at jeg må dusje. At jeg må tisse. At vi må finne en plass å spise før jeg faller sammen. Roter og roter og roter i sekken også snur jeg meg og der står han på kne.

“Vil du gifte deg med meg?”

Han holder en ring i begge hendene og holder den opp mot meg. Jeg mister pusten. Også svarer jeg:

“Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei,Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei,” og tusen ganger nei, og han skjelver mer og mer. Han klarer jo ikke å forstå at jeg egentlig sier:

“Nei, det er ikke sant.” og “Nei, dette er ikke mulig,” og “Nei, dette er jo helt utrolig når fant du det ut og hvordan og hvor og hva og nei, dette er bare ikke sant!”

Men så ser jeg at han skjelver. Munnen er smal. Jeg ser det gjennom fingrene mine som jeg holder foran ansiktet. Så jeg roper ut “JA, men det VIL jeg jo!” før jeg hopper på ham og ramler i den myke sengen og kysser til leppene blir vonde.

Når vi står i dusjen sammen spør jeg hvorfor han hadde med seg en paraply, og han svarer:

“I tilfelle det regner i morgen, min kjære forlovede…”

Også er det sånn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Jeg vil ikke hjem,” sier jeg. Legger meg på sengen. Ser opp i det hvite taket. Hører airconditionet som durer fra vinduskarmen.

“Nei, ikke jeg heller,” sier han.

Kofferten vil ikke igjen. Han må bruke begge hendene for å lukke lokket. For å slippe at glidelåsen deler seg. Kofferten min er klar. Stor og klar. Den lener seg mot veggen. Mot det ene klesskapet hvor alle kjolene mine har hengt i tre uker.

“Er du klar?” sier han. Jeg bare snøfter. Sukker. Synes livet er forferdelig urettferdig. Føler jeg knapt har sett en brøkdel av New York.

Selv om vi har vært i toppen av Empire state building, gått gjennom hele Central Park, sittet på rolige kafeer, shoppet i soho, hilst på Rupert på Ruperts Deli, vært på stand up tre kvelder. To onsdager og en tirsdag. Selv om vi har klatrer på taket, sittet i gresset, kysset på gata. Selv om vi har vært på fire kinoer, en fornøyelsepark og en strand langt, langt borte. Selv om vi har spist god mat hver eneste dag, kjøpt mer enn vi trenger å eie og ledd av amerikanere. Jeg er ikke klar for å dra hjem. Jeg vil være i New York. For alltid.

“Få se på billetten,” sier han. “Hvorfor det?”

Jeg er amper. Vil bare bli ferdig med det. Vil bare komme meg til flyplassen og bruke fjorten timer gjennom sikkerhetskontroller slik at jeg endelig kan sitte på flyet og gråte.

“Bare få den,” sier han.

Jeg reiser meg motvillig fra sengen. Finner veska mi. Den nye jeg måtte kjøpe etter at glidelåsen gikk i den andre på dag seksten. Finner pengeboka mi. Ser at jeg fortsatt har fjorten dollar igjen. Tenker at alle pengene i USA er like, i Norge har vi iallefall litt forskjellige farger og størrelser og sånt. Finner lappen med flyavgangene på. Bretter den opp. Rekker den ut mot ham. Han tar imot, setter seg ned på den mørke trestolen ved kjøkkenbordet hvor vi har spist frokost nesten hver eneste morgen, untatt den morgenen vi dro på diner og spiste egg med amerikansk ost og noe de påstod var bacon. Han blir stille. Lenge.

Jeg legger meg ned på sengen igjen og maser videre om at jeg ikke vil reise. Så ser jeg på ham. Han sitter å smiler.

“Hva er det?” spør jeg. Utålmodig.

Tenker at det er da ingen grunn til å smile. Vi kan ikke lenger bare gå ut døren og kjøpe Mr.Frosty Milkshake og sjokolade soft-is på hver eneste gatehjørne.

“Vi kan bare ta det helt med ro,” sier han.

Jeg ser på klokka. Den er ni. Vi må sjekke ut før elleve. Vi må være på flyplassen til klokken tre. Tidligst.

“Hvorfor sier du det?” spør jeg fraværende.

“Fordi vi reiser ikke før i morgen…”

“Hæ?”

“Vi har tenkt feil, vi har tenkt feil dato, men vi reiser ikke før i morgen,”

“Vet hotellet det?”

Han klikker på datamaskinen som er koblet opp mot det gratise internettet. Internettet som alle rom i hotellet har tilgang til. Untatt de i etasje tretten. For de lager tydeligvis ikke etasje tretten i USA.

“Vi har en natt til på hotellet,” sier han. Rolig. Jeg spretter opp.

“Er du helt sikker?” Jeg ser på reisepapiret. Jeg ser på dataskjermen. Jeg ser datoen om og om igjen, og regner ut datoer i hodet og tenker så det gjør vondt helt ned i munnen. Jeg blir helt svimmel.

“Hva gjør vi nå da?”

Setter meg ned på sengekanten. På det hvite lakenet og den store dobbeldynen og de fire putene.

“Nå løper vi ut og gjør alt vi ikke har fått gjort,” sier han. Er klar. Har reist seg. Begynner å kle på seg skoene.

“Ja,” sier jeg. “Bare vent litt…” Sier jeg. “Det må bare gå opp for meg først,” sier jeg.

Ti minutter etterpå holder vi hender på metroen.

Ingenting er bedre enn en ekstra dag i New York, når du trodde du skulle reise hjem. Det er nesten som å vinne i lotto.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende