Han bruker så himla lang tid på å kjøpe dopapir. Ingen i hele verden bruker så lang tid som ham. Vi har vært ute å spist. Så har vi vært på kino. Det regner ute og jeg står foran kassen på prix å venter på ham. “Jeg skal bare kjøpe dopapir,” sier han, og jeg sier jeg venter der og regner med det bare skal ta et øyeblikk. Men så gjør det ikke det, og jeg tenker at det er typisk ham. Mannen som sitter bak kassen slår varene umotivert gjennom det røde lyset. Han sier ikke prisen, han bare peker på skjermen bak ham og den gamle damen som skal ha et wienerbrød og to poteter i en blank pose sukker oppgitt mens hun leter gjennom de tusenvis av myntene hun har i den rosa pungen sin. Endelig ser jeg ham stille seg bakerst i køen. Det blir hans tur, sakte. Så kommer han gående mot meg, smilende med det grønne skjerfet rundt halsen og dopapiret mellom begge hendene. “Limited edition,” sier han. Stolt. Jeg rister på hodet og tar han i hånden og sier: “Det er bare du, som bruker så lang tid på å kjøpe dopapir…”
Det blir lørdag og vi er invitert på lukket fest på La boheme. Men først skal vi på kino. For det er ikke hver uke det er Oslo filmfestival, og vi vil se alt vi kan til vi får firkantete øyne. Det er mørkt i kinosalen. Noen bak oss er treig og ler alltid fem sekunder etter alle andre. Vi gir hverandre blikk som sier mer enn ord. Det har blitt sånn nå.
Festen har begynt. Vi kommer slentrende inn hoveddøren, og vertinnen kommer løpende mot oss i en svart kjole med hvite prikker, og klemmer oss begge like hardt. Hun har ventet på oss, hun er glad vi har kommet, senere på kvelden legger hun ut til en venninne av seg at vi er det fineste kjæresteparret hun kjenner. Han, som ikke på noen slags måte er i stand til å ta imot ros, avføyer det med en spøk. Jeg rister på hodet.
Det er bare oss der. Jeg og ham så nært i enden av sofaen, og lokalet bare er tåke rundt oss. Jeg hører at de ler. At musikken fra jukeboksen dundrer over høytalersystemet. Men for meg, er det bare ham. Og han er en student fra utlandet. Vi prater engelsk. Later som om det er første gang vi møter hverandre. Jeg er fra grønnland og er eskimo. Han klarer ikke si beer, og sier bear, og jeg ler og slår ham lekent i skulderen.
Så blir det søndag. Tidligmorgen og puteprat. Vi er nesten nakne. Det er bare noen kvelder siden vi lå helt nakne på et teppe foran peisen og han sa at det var nesten som å være på en film. Vi spiser frokost. Deler et rundtstykke. Tar dynen med på sofaen og hører regnet sildre nedover gatene.
“Tenk at dette blir den fjerde julen vi feirer sammen,” sier jeg. “Og at jeg snart blir tjueseks…” “Det er da ikke så rart,” svarer han og rynker på nesen. “Hva mener du med det?” “Vi har jo vært sammen i tre år så det er jo ikke så rart at vi feirer vår fjerde jul sammen, og jeg skjønner meg ikke på folk som synes det er rart å bli eldre…” “Men du forstår hva jeg sier?” “Ja…” “Ja, så du skjønner hva jeg mener…?” “Nei…” “Gud, du er ubrukelig…”
Han gir meg tre røde roser. Det er klisje, men jeg liker det likevel, men jeg liker enda bedre at han ligger naken under dynen når jeg trodde han egentlig var på jobb.
av 48 lesere
Godt å lese her igjen. 
