Tatt av Sanne

“Du må kjøpe mat til meg, så jeg ikke skrumper inn, for nå er jeg tom for penger…”

“Du måtte ikke skrumpe inn som en svisker!”

“Men tenk hvis jeg gjorde det og du kom hjem å ikke fant meg?”

“Jeg ville kjenne deg igjen, for vi hadde jo pratet så mye om at du evnt kom til å bli en svisker, også kunne jeg bare plante deg i god jord og vanne deg hver dag til du ble stor igjen…”

“Kanskje jeg lå i en krok å sang om at jeg var en svisker, da ville du iallefall kjenne meg igjen!”

“Men da var du kanskje så søt at jeg måtte eta deg!”

“Men det var bare fint, for da kunne jeg i bo i magen din og være med deg overalt hvor du dro.”

“Namm!”

Jeg har bursdag og han tar meg med til Geilo hvor han står på snowboard for aller første gang. Jeg har gjort det i mange år og han mener jeg er lite pedagogisk når jeg skal lære ham. De har badstu på hotellet. Og basseng. Og jaccuzi. Og en kveld spiser vi pizza, og en annen kveld hamburger, og den siste kvelden kinamat som tar fem minutter å lage. Det er så kaldt at vippene mine fryser til is og frosten kniper seg til panneluggen min. Han vil ta bilde av meg, men snøen smelter med det samme han kysser meg, og etterpå ligger vi bare i sengen og kysser mens vi ser på naturprogram. Jeg prøver å masere ham, men han sier jeg aldri i verden må gjøre noe lignende på noen noensinne. Jeg blir furt. Men det varer ikke lenge. Vi er varme under den hvite dynen. Og i dusjen er det plass til to.

Så blir det nyttårsaften, og mens rakettene skyter opp over aker brygge, sier han at han elsker meg for aller første gang. Etterpå ligger vi under dynen og leker hval og venter på morgendagen. For da skal vi ligge så lenge i sengen at det gror mose på oss.

Mose og ugress og farlige planter så ingen tørr å komme nærme. Så kan vi ligge der for alltid å være varme. Han. Og jeg. Og jeg elsker deg for første gang og tusen ganger til.

Vurdert til: av 465 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Vi kan jo ikke dra å shoppe i morgen,” sier han. “Hvorfor ikke det?” spør jeg. “Fordi Obama kommer jo i morgen…” “Ja.. Og?” “Ja, da blir det stress!”

Vurdert til: av 36 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han bruker så himla lang tid på å kjøpe dopapir. Ingen i hele verden bruker så lang tid som ham. Vi har vært ute å spist. Så har vi vært på kino. Det regner ute og jeg står foran kassen på prix å venter på ham. “Jeg skal bare kjøpe dopapir,” sier han, og jeg sier jeg venter der og regner med det bare skal ta et øyeblikk. Men så gjør det ikke det, og jeg tenker at det er typisk ham. Mannen som sitter bak kassen slår varene umotivert gjennom det røde lyset. Han sier ikke prisen, han bare peker på skjermen bak ham og den gamle damen som skal ha et wienerbrød og to poteter i en blank pose sukker oppgitt mens hun leter gjennom de tusenvis av myntene hun har i den rosa pungen sin. Endelig ser jeg ham stille seg bakerst i køen. Det blir hans tur, sakte. Så kommer han gående mot meg, smilende med det grønne skjerfet rundt halsen og dopapiret mellom begge hendene. “Limited edition,” sier han. Stolt. Jeg rister på hodet og tar han i hånden og sier: “Det er bare du, som bruker så lang tid på å kjøpe dopapir…”

Det blir lørdag og vi er invitert på lukket fest på La boheme. Men først skal vi på kino. For det er ikke hver uke det er Oslo filmfestival, og vi vil se alt vi kan til vi får firkantete øyne. Det er mørkt i kinosalen. Noen bak oss er treig og ler alltid fem sekunder etter alle andre. Vi gir hverandre blikk som sier mer enn ord. Det har blitt sånn nå.

Festen har begynt. Vi kommer slentrende inn hoveddøren, og vertinnen kommer løpende mot oss i en svart kjole med hvite prikker, og klemmer oss begge like hardt. Hun har ventet på oss, hun er glad vi har kommet, senere på kvelden legger hun ut til en venninne av seg at vi er det fineste kjæresteparret hun kjenner. Han, som ikke på noen slags måte er i stand til å ta imot ros, avføyer det med en spøk. Jeg rister på hodet.

Det er bare oss der. Jeg og ham så nært i enden av sofaen, og lokalet bare er tåke rundt oss. Jeg hører at de ler. At musikken fra jukeboksen dundrer over høytalersystemet. Men for meg, er det bare ham. Og han er en student fra utlandet. Vi prater engelsk. Later som om det er første gang vi møter hverandre. Jeg er fra grønnland og er eskimo. Han klarer ikke si beer, og sier bear, og jeg ler og slår ham lekent i skulderen.

Så blir det søndag. Tidligmorgen og puteprat. Vi er nesten nakne. Det er bare noen kvelder siden vi lå helt nakne på et teppe foran peisen og han sa at det var nesten som å være på en film. Vi spiser frokost. Deler et rundtstykke. Tar dynen med på sofaen og hører regnet sildre nedover gatene.

“Tenk at dette blir den fjerde julen vi feirer sammen,” sier jeg. “Og at jeg snart blir tjueseks…” “Det er da ikke så rart,” svarer han og rynker på nesen. “Hva mener du med det?” “Vi har jo vært sammen i tre år så det er jo ikke så rart at vi feirer vår fjerde jul sammen, og jeg skjønner meg ikke på folk som synes det er rart å bli eldre…” “Men du forstår hva jeg sier?” “Ja…” “Ja, så du skjønner hva jeg mener…?” “Nei…” “Gud, du er ubrukelig…”

Han gir meg tre røde roser. Det er klisje, men jeg liker det likevel, men jeg liker enda bedre at han ligger naken under dynen når jeg trodde han egentlig var på jobb.

Vurdert til: av 38 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våkner av at marerittene trekker seg inn i puten min. At de vrenger seg ut av hodet og trenger seg inn i det tynne stoffet og ligger der helt stille og later som ingenting. Ute regner det. Drypp, drypp fra takrennen og ned mot grusen og sildrende mot den store sølepytten i midten. Jeg kan se på dynen at han puster. Han snur seg mot meg. Tærne stikker ut nede ved fotenden. Jeg tenker at han fryser. Selv ligger jeg i fosterstilling og forsøker å få varmen i meg igjen. Han smiler. Smiler søvnig med øynene igjen og planter et kyss i pannen min. Jeg er ikke monster, jeg er stille, stille, stille og sier ingenting. Det er ikke lenge til det skal lukte frokost på kjøkkenet og vi skal innse at klokken er en time mindre enn vi trodde den var. Det er ikke lenge til vi skal ligge i sofaen under et pledd og snakke om at det regner. Om at det regner og er vått, og at det da er best å holde seg inne. At det sier drypp, drypp, drypp ned fra takrennen og ned mot grusen og sildrende mot den store sølepytten i midten. Ute er det så stille, at hvis vi holder pusten, så tror jeg vi kan høre at hele Oslo sover. Vi er våkne alt for tidlig og ligger tett, tett, tett og sier ingenting. Jeg tenker på skolen og jobber og framtiden, jeg spør hva han tenker og han svarer: ”Ingenting…”

Det er ikke lenge til jeg skal knekke fire egg over en bolle. Da skal han si at jeg er flink til å knekke egg, for det er jeg nemlig…

Vurdert til: av 52 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende