(Kilde)
Han har snø i ansiktet. Det smelter sakte og samler seg i små dråper og sklir nedover mot haken hans. Trekker seg inn i fibrene på skjerfet. Han ler. Ser på meg. Her i mørket er det bare meg og ham og lyktestolpene.
Elven er mørklagt og endene svømmer mot strømmen. Vi sitter på en benk og drikker kakao. Det er så mørkt at jeg vet ikke hvor skyggene begynner og hvor de ender, men jeg vet at jeg er kald på nesen og at kakaoen svir litt i halsen. Og jeg vet at han er min. Min i snøen. Min i regnet. Min på fortauskanten og i sengen og innerst i et stille skap. Han har det samme smilet selv om han har blitt voksen og tatt bort piercingen. For ikke å snakke om at han har begynt å drikke kaffe, har fulltidsjobb og må stå opp tidlig på morningen. Før solen har gnidd ut søvnen av øynene våre. Jeg har ikke blitt voksen i det hele tatt. Mannen sitter fortsatt i hjertet mitt. Det kiler i magen hver gang jeg tenker på at jeg skal på skolen. Koseputen min har raknet. Nå er det bare filleryer igjen og Teddy holder på å miste foten.
Når jeg blir stor, vil jeg ha et epletre. Også vil jeg ha en hage, og i den hagen skal epletreet stå.
Også kan jeg lære meg å spise epler. Kanskje jeg skal begynner der…






