“Jeg vil ikke hjem,” sier jeg. Legger meg på sengen. Ser opp i det hvite taket. Hører airconditionet som durer fra vinduskarmen.
“Nei, ikke jeg heller,” sier han.
Kofferten vil ikke igjen. Han må bruke begge hendene for å lukke lokket. For å slippe at glidelåsen deler seg. Kofferten min er klar. Stor og klar. Den lener seg mot veggen. Mot det ene klesskapet hvor alle kjolene mine har hengt i tre uker.
“Er du klar?” sier han. Jeg bare snøfter. Sukker. Synes livet er forferdelig urettferdig. Føler jeg knapt har sett en brøkdel av New York.
Selv om vi har vært i toppen av Empire state building, gått gjennom hele Central Park, sittet på rolige kafeer, shoppet i soho, hilst på Rupert på Ruperts Deli, vært på stand up tre kvelder. To onsdager og en tirsdag. Selv om vi har klatrer på taket, sittet i gresset, kysset på gata. Selv om vi har vært på fire kinoer, en fornøyelsepark og en strand langt, langt borte. Selv om vi har spist god mat hver eneste dag, kjøpt mer enn vi trenger å eie og ledd av amerikanere. Jeg er ikke klar for å dra hjem. Jeg vil være i New York. For alltid.
“Få se på billetten,” sier han. “Hvorfor det?”
Jeg er amper. Vil bare bli ferdig med det. Vil bare komme meg til flyplassen og bruke fjorten timer gjennom sikkerhetskontroller slik at jeg endelig kan sitte på flyet og gråte.
“Bare få den,” sier han.
Jeg reiser meg motvillig fra sengen. Finner veska mi. Den nye jeg måtte kjøpe etter at glidelåsen gikk i den andre på dag seksten. Finner pengeboka mi. Ser at jeg fortsatt har fjorten dollar igjen. Tenker at alle pengene i USA er like, i Norge har vi iallefall litt forskjellige farger og størrelser og sånt. Finner lappen med flyavgangene på. Bretter den opp. Rekker den ut mot ham. Han tar imot, setter seg ned på den mørke trestolen ved kjøkkenbordet hvor vi har spist frokost nesten hver eneste morgen, untatt den morgenen vi dro på diner og spiste egg med amerikansk ost og noe de påstod var bacon. Han blir stille. Lenge.
Jeg legger meg ned på sengen igjen og maser videre om at jeg ikke vil reise. Så ser jeg på ham. Han sitter å smiler.
“Hva er det?” spør jeg. Utålmodig.
Tenker at det er da ingen grunn til å smile. Vi kan ikke lenger bare gå ut døren og kjøpe Mr.Frosty Milkshake og sjokolade soft-is på hver eneste gatehjørne.
“Vi kan bare ta det helt med ro,” sier han.
Jeg ser på klokka. Den er ni. Vi må sjekke ut før elleve. Vi må være på flyplassen til klokken tre. Tidligst.
“Hvorfor sier du det?” spør jeg fraværende.
“Fordi vi reiser ikke før i morgen…”
“Hæ?”
“Vi har tenkt feil, vi har tenkt feil dato, men vi reiser ikke før i morgen,”
“Vet hotellet det?”
Han klikker på datamaskinen som er koblet opp mot det gratise internettet. Internettet som alle rom i hotellet har tilgang til. Untatt de i etasje tretten. For de lager tydeligvis ikke etasje tretten i USA.
“Vi har en natt til på hotellet,” sier han. Rolig. Jeg spretter opp.
“Er du helt sikker?” Jeg ser på reisepapiret. Jeg ser på dataskjermen. Jeg ser datoen om og om igjen, og regner ut datoer i hodet og tenker så det gjør vondt helt ned i munnen. Jeg blir helt svimmel.
“Hva gjør vi nå da?”
Setter meg ned på sengekanten. På det hvite lakenet og den store dobbeldynen og de fire putene.
“Nå løper vi ut og gjør alt vi ikke har fått gjort,” sier han. Er klar. Har reist seg. Begynner å kle på seg skoene.
“Ja,” sier jeg. “Bare vent litt…” Sier jeg. “Det må bare gå opp for meg først,” sier jeg.
Ti minutter etterpå holder vi hender på metroen.
Ingenting er bedre enn en ekstra dag i New York, når du trodde du skulle reise hjem. Det er nesten som å vinne i lotto.
av 16 lesere
